Annonse
Anno 60-årene: Utsikten er ikke vakrere enn fra Thurmanns vei. Menn med hatt og frakk var et vanlig skue. Å spasere i åsen var en slags blanding av bytur og fritidstur, man var i naturen uten å bli svett på en måte.

Våren er best i Bragernesåsen

Glem skiutstyr og råtten snø! I påsken er det åsen som gjelder – premiert med iskaldt, lokalt brygg der oppe på toppen.

Annonse
Lokale nyheter

 

ELISABETH HELGELAND WOLD

Våren kommer, og snart sprer den vidunderlige fiolduften seg nedover De eldres vei, og horder av drammensere finner veien til Drammens vår-perle nummer én; Åspaviljongen. Flere veier fører fram dit; opp og ned Zik-Zakken, fra Spiralen eller byen, bortover fra Thurmanns vei og Hamborgstrømskogen eller fra inntaksdammen ved kolonihagene. Man kan gå mange forskjellige runder, korte og lange, og legge inn et lite eller langt stopp på Åspaviljongen – uansett hvilken runde man tar.

 

I min barndom gikk vi inn fra Inntaksdammen ved Frydenbergdammen, den gangen vannet fosset over stien og vi måtte bæres, senere hoppet vi over for ikke å bli våte på de tykke, brune vårskoene. Våren i skogen var himmelsk, duftene, blomstene og knoppene på trærne. Vi småløp opp den lange bakken, som var teppemyk av alle nålene fra de store lerkene, og det hørte selvfølgelig med å gjemme oss ved benkene i alle innhuk, hoppe fram og si «BØØØØ!!!», og foreldrene våre skvatt naturligvis like mye hver gang.

 

Bortover mot Åspaviljongen var det førstemann, og vi lurte bestandig på om det var åpent, det var det nemlig ikke alltid på 70-tallet, og hvis det var, sto jubelen i taket. Kroneis med sjokolade fra Drammens Is var vår desiderte favoritt. Respatexbord og stoler prydet terrassen, og av og til satt vi oss ned. Det var en eldre dame med svart krøllet hår som serverte, og en diger hund som lå tjoret bak huset, så når vi gikk videre oppover Zik-Zakken kunne vi se den. Var det ikke en St. Bernhard tro? Prikk lik Tjorvens Båtsmann var den i alle fall.

 

Noen få svinger og mange hjerteslag fortere, kom vi til krysset hvor vi tok til høyre, Walters vei, vår faste tur noen år i barndommen. Vi hadde fast benk også, og jeg må innrømme at vemodet tok meg når den ble byttet ut med en ny for få år siden. Var vi heldige fant vi en Blåveis eller to som stakk opp gjennom fjorårets bøkeløv på Sankevollen. Men det var ingen som plukket. På 70-tallet sto vårblomst nummer én nemlig i fare for å bli helt borte, så Blåveisen var fredet. Vi som elsket å plukke blomster syntes jo dét var tøffe tak, men vi løp videre og glemte fort. Forbudet varte lenge og satt sine spor – jeg lar fremdeles Blåveisen stå.

 

Åsen har huset utdrikningslag for bestevenninnen på 90-tallet – vi satt på gresset nedenfor Åspaviljongen med medbrakt; matpakker, vin og gøyale utklednings-effekter, kaffe på termos og glass med stett(!) til likøren, og aldri har det smakt så godt som i friluft – der oppe på byens tak. Vi har holdt klassefester og det har blitt feiret mange jubileum i Åspaviljongen, de fleste drammensere har vel vært på fest i åsen. Noen har rullet utfor kanten og havnet i grøfta, mens andre har halt og dratt og vært redningsmenn. Det vandrer mange historier fra åsen og fra sene kveldstimer der oppe.

 

Historien om åsen fra gamle dager og begynnelsen er full av entusiasme: I 1838 kjøpte medlemmene av formannskapet hele bymarka av Peder von Cappelens dødsbo. Det ble etter hvert slutt på beiting og hogst som til da preget åsen, med husmannsplasser spredt utover. I 1858 hadde byens ordfører J.C.P. Elieson foreslått å plante trær på den snaubeitede Bragernesåsen. Plantingen fortsatte i vekslende tempo. I den tida Bragernesåsen het Tveterfjell, var den bratte fjellsiden full av knauser og store steinrøyser, kjerr og et og annet tre. Så for vel 170 år siden så man altså åsens store muligheter, og det ble det plantet ut kirsebærtrær, bøk, hestekastanjer og nåletrær: Fra 1884 til 1917 ble det plantet ut 2000 trær årlig. I 1901 ble 130 skolebarn utkommandert til å plante. Det ble plantet 7000 lerketrær, 1000 Weimuthfuruer, 1000 edelgran og 200 Nordmannsfuru.

 

Omtrent samtidig tok overlærer Album, prokurator Gløersen og bokhandler Lyche opp ideen om å bygge turstier, så i 1877 sto nederste del av Zik-Zakken ferdig. Stien var allerede den gangen populær, for den skapte marked for en bruspaviljong ved foten av stien. I 1888 ble Drammen og Oplands Turistforening stiftet og de merket stier, satte opp benker og bygde turisthytter, så folk lett kunne bruke marka.

 

Åspaviljongen sto ferdig i 1898 og ble opprinnelig bygget i dragestil. Den ble raskt populær for alle som spaserte i Bragernesåsen, og har siden vært det. Etter en ombygging etter tegninger av drammensarkitekt Bjarne Thinn-Syvertsen på 1930-tallet fikk den et mer moderne utseende, og er etter dette også bygget om til det man kanskje vil si, et ikke så heldig utseende. Diskusjonene har gått høylytt med jevne mellomrom hvorvidt nåværende arkitektur yter stedet rettferdighet.

 

Jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at alle drammensere har et forhold til Bragernesåsen og til Åspaviljongen. Enten man går sin tur bort Thurmanns vei og kanskje må ta Donald-spranget i lufta, over hoggormen som soler seg på stien, eller man bare vil nyte litt servering i Åspaviljongen. Spesielt nå i påsketider ønsker vi oss opp på den beste terrassen i byen – med utsikt oppover mot alle de som har dratt til fjells, og som sikkert kladder seg bortover og oppover på smørefrie ski eller på seigt klister, som kanskje har glemt matpakka når de omsider når toppen, med enorme kladder under skiene og tørr hals. Så finner de ut at vannflaska er tom, og øl har de i alle fall ikke putta i sekken! Og så sitter vi andre i Åspaviljongen med tanken om at det jo nettopp er vi som har gjort det beste valget, og som etter en god runde med joggesko på beina priser oss lykkelige over at vi ikke er årets fjols til fjells.

 

Drivere av Åspaviljongen har kommet og gått, men så lenge innholdet i kranene er Aass, og at det serveres karbonadesmørbrød, is til ungene – OG at det holdes åpent i påsken, så kommer vi – og da trenger ikke engang sola å skinne!

Annonse